Mens vi venter på solen..

Det er spesielt å ha ukentlig kontakt med noen som bor i et land som er i krig.
I går sendte Upeksha meg en tekstmelding, på vei fra Colombo:
"I'm in bus to go MATARA. Tomoro is poyaday-holiday. So i like 2 be with my family. I know you are my friend forever. Bye."

I dag sprengte en selvmordsbomber seg i luften ved en moské i Matara:
http://www.dailynews.lk/2009/03/10/news00.asp
Jeg tar meg selv i å frykte at hver tekstmelding kan være den siste fra henne, og
hvis noe skulle skje så vil jeg kanskje aldri få vite det.


Det gikk bra denne gangen også.
"Yes, i m at home. It happened far from matara town. Some people have died. I m about to leave home to go colombo. We have no electricity today as the rain. My phone battey is dead."